En venn sendte meg en link til foredraget religionshistoriker Hanne Nabintu Herland holdt for en stund siden. Fra intervjuer jeg har lest tidligere hadde jeg inntrykk av at Herland har noen interessante poenger (som hun egentlig ikke er så alene om, selv om hun fremstiller det slik), men er en i overkant frimodig konservativ kristen bråkebøtte. Dette foredraget gjorde at inntrykket har blitt dårligere. Og det er ikke bare fordi hun høres ut som Harald Eia sin sketsj om ‘Varjen’, eller på grunn av tenkepausene som stort sett fylles med pinlig stillhet mens tilhørerne teller sekunder og vil hjem. Heller ikke at hun først snakker om den naive vestlige holdningen til de ‘stakkars afrikanerne’, for så å fortelle at ‘afrikanerne har en glede og generøsitet som ikke vi har i vårt samfunn’. Eller at hun snakker om ‘Norge’ og ‘vår del av verden’ som om de to betyr det samme.
Det ser ut som Norge har fått sin Glenn Beck. En høytropende og litt for følelsesladet ‘debattant’ med veska full konspirasjonsteorier. Den generelle følelsen av å tilhøre mindretallet forklares med at ‘alle andre’ har rottet seg sammen mot ‘oss’. Denne ‘onde’ konsensusen, som Herland/Beck har klart å avdekke og nå deler med almenheten, er liksom årsaken til alt det vonde som skjer i verden (og mye som virker helt greit, er EGENTLIG skikkelig ondt, skjønner du). Er det ikke ‘Illuminatet’ eller ‘Bildenbergere’ så er det ‘68’ere’ og ‘nazister’. Men de er vel egentlig de samme, eller hva?
Som religionshistoriker roter Herland utrolig mye i dette foredraget. Hun er gjennomført uklar på hvordan hun vil definere ‘religion’. På den ene siden er Norge nedsunket i Marxisme, som hun så definerer som en ‘religion’. På den andre siden er denne Marxistiske ‘religionen’ fiendtlig innstilt til ‘religion’, som hun så definerer som et knippe vage ‘tradisjonelle verdier’. Hvilken av disse definisjonene av ‘religion’ hun vil holde seg til, kommer visst helt an på hvem hun snakker om, og om hun liker dem eller ikke.
Vi kan ta Herlands ‘oppgjør’ med sosialismen (og andre –ismer hun for sikkerhets skyld skyfler ned i samme sekk) like alvorlig som vi skal ta Richard Dawkins’s ‘oppgjør’ med Tomas Aquinas, eller Dan Brown’s ‘avdekning’ av den tidlige kirkens hemmeligheter. Det hun sier er med andre ord fullstendig uinteressant i seg selv. Det er som derimot er interessant er at slikt forfølgelsesvanvidd finnes på så mange sider av ‘debatten’ hun deltar i. Er Herland et slags konservativ-kristent svar på Einar Gelius? Akkurat som Gelius ser Herland kritikk som et uttrykk for forfølgelse, en slags bevis på at hun har rett og må lide for sanneten hun ‘avdekker’.
Hvis noe er en fellesnevner i denne litt paranoide tankegangen, så er det at absolutt ALT passer inn i mønsteret. Alt er en del av en stor plan eller en stor feiltakelse. Her er ingen gråsoner, bare en pendelsving mellom ekstremer. Her har alle tilsynelatende kompliserte gråsoner et mye ‘dypere’ (eller ‘tyngre’, som Herland sier) nivå som visstnok er veldig svart-hvitt.
Herland treffer en nerve som er felles for mange – følelsen av å tilhøre en minoritet som ikke blir lyttet til. Avgjørelser taes alltid et annet sted enn der man selv er. Det er liksom alltid noen andre som trekker i trådene. Da er det godt at noen ‘sier det som det er’ – selv om det bare er sånn for noen få.
Problemet er at ingenting av det Herland sier kan omsettes i praktisk, politisk handling. Det finnes bare to konstruktive utganger på det hun sier. Enten kan ‘vi’ (Herlands etterfølgere) kjempe for å bli anerkjent som en minoritet som gis rettigheter på lik linje med andre minoriteter. Det betyr i så fall at systemet som gir oss rettighetene blir stående uforandret. Eller så kan ‘vi’ ta over selve systemet og legge nye retningslinjer som favoriserer våre egne interesser og verdier, og over tid korrumperes av makt, akkurat som de franske revolusjonære hun er så sinna på. Det finnes med andre ord ingenting vi faktisk kan gjøre. Resultatet av denne upraktiske tankegangen er at ingen gjør noe annet enn å klappe seg selv og sine likesinnede på skulderen.
Hanne Nabintu Herland forer forfølgelseskomplekset vårt. Hun beviser at når ingen vil lytte til det ‘vi’ har å si, så er det fordi de egentlig vet at ‘vi’ har rett. Først slenger hun ut helt urealistiske beskyldninger, og når ingen svarer tar hun det som tegn på at hun traff spikeren på hodet, at hun sier noe som det ellers ‘legges lokk på’. Man kan si at hun ‘sier det som det er’ – men bare på den måten at hun får oss til å føle oss ‘rettferdige’ og som gode martyrer for ‘sannheten’.
Herland er populær i media. Kanskje hun har en slags ‘Palin-effekt’ fordi hun er pen kvinne og retter retorikken sin mot ‘makta’. At hun er oppvokst i Afrika gir også endel ekstrapoeng, for da kan hun hevde at hun ser ‘vår del av verden’ utenfra. Men i dette foredraget står hun for en type tenkning som ikke kan settes ut i livet politisk, fordi det er systemet hun kritiserer som gjør det mulig for henne å leve som ‘bestselgende forfatter’ og ‘ettertraktet foredragsholder’. Ved å kaste om seg med ekstreme karakteristikker gjør hun det veldig vanskelig å utføre noe, og veldig lett å sette seg ned og bare ‘ha rett’.
No comments:
Post a Comment