Terrorens historiske ekko

(Publisert på Aftenpostens nettutgave 2. juli 2012)

Breivik-saken har flere paralleller til en eldre sak som regnes som definerende for moderne terrorisme. Det dreier seg ikke om Timothy McVeigh eller den såkalte Una-bomberen, men om en hendelse knyttet til bølgen av anarkistisk terror på slutten av 1800-tallet. De to sakene reiser lignende spørsmål om definisjoner og grensesetting i et demokratisk samfunn.

Klokken 09.00 om morgenen 12. februar 1894, mens husbandet spilte ‘Les Diamonts de la Couronné’, kastet den unge franske anarkisten Joseph Émile Henry en bombe inn i togterminalkafeen ved Gare Saint-Laraze i Paris. Tyve personer ble såret, én mistet livet. Etter en kort jakt, hvor han også skjøt mot politiet, ble han arrestert. Politimennene som anholdt ham ble senere dekorert for dåden.

Henry hadde forberedt seg godt til rettsaken og medieoppbudet som fulgte. Da den offentlig utnevnte forsvareren forsøkte å få ham erklært sinnsyk, gjorde tiltalte høylytt narr av ham. I stedet reiste Henry seg og delvis leste, delvis resiterte, en lang forsvarstale hvor han rettferdiggjorde handlingene sine. Samtidens kommentatorer (rettsalen var full av journalister) uttrykte avsky over innholdet i talen, men bemerket hvor systematisk og velartikulert den unge mannen var. Aviser trykket talen i sin helhet, og redaktører skrev sine forutsigbare kvasi-filosofiske betraktninger omkring ytringsfrihet og samfunnsansvar.

Ensom eller gal?

Henrys voldshandling utskilte seg fra samtidens bølge av anarkistisk terror ved at den ikke var rettet mot noe statsoverhode eller nøkkelperson i statsforvaltningen. Ofrene var alminnelige borgere, sivile uten mer innflytelse på statens politikk enn Henry selv. Mange historikere ser derfor dette som et eksempel på et skifte til en form for terror som skulle bli typisk for det moderne samfunnet: den ‘ensomme ulven’ som slår til mot en gruppe sivile. I dyreverdenen er ensomme ulver som regel unge hanner på leting etter en flokk å tilhøre. Kanskje var Henry en ensom ulv, men det er uklart hvor mye man forklarer ved å si at han simpelthen var en venneløs og deprimert gutt ute etter tilhørighet.

Andre har ment at Henry var sinnssyk. Bomben hadde ingen direkte politisk effekt – i alle fall ikke om Henry hadde håpet på gjennomslag for sin ideologi. Voldshandlingen hans gjorde heller tilværelsen vanskeligere for andre anarkister. Ikke fikk han selv noe ut av det heller, etter henrettelsen. På grunn av denne tilsynelatende meningsløsheten har enkelte historikere, i likhet med hans egen forsvarsadvokat, konkludert med at Henry ganske enkelt var sinnssyk. Syke sinn utfører handlinger som ikke kan forstås av friske sinn, ferdig med den saken.

Men slike lettvinte diagnoser ligger ikke bare utenfor historikeres kompetanse; de bidrar heller ikke til historisk forståelse. Kanskje kan vi aldri forstå hva som gjorde at Henry gjorde som han gjorde. Det fantes ingen voldelige dataspill han kunne bli avhengig av. Han hadde ikke tilgang til grumsete internettforum eller misvisende artikler fra Wikipedia. Eller fjernsyn eller radio, for den saks skyld. Kanskje var det sinnssykdom inne i bildet – men det er historikere (kanskje også psykiatere) ute av stand til å si med sikkerhet.

Ideologiske motiver?

Selv insisterte Henry på at handlingene skulle forstås som ideologisk motivert.

Valget av terrormål rettferdiggjorde han med at kafégjestene tilhørte en priviligert sosial klasse: ‘ingen borgerlige er uskyldige,’ erklærte han på spørsmål om hvorfor han hadde valgt å drepe sivile. For ham representerte middelklassen selve roten til alt ondt. Den hadde gjort det vanskeligere – faktisk umulig, mente han – for ham og hans meningsfeller å få tilgang til samfunnets goder. Han så seg selv som del av en undertrykt minoritet midt i sitt eget samfunn.

Henry antydet at han tilhørte et omfattende organisert nettverk, og at bomben ‘bare var begynnelsen.’ Mange fryktet at det var sant. I ettertid er det ingenting som tyder på at det fantes noe slikt nettverk. Før Henry ble arrestert var det kun få i Paris’ anarkistiske miljøer som hadde hørt om ham, men etter henrettelsen ble han gjort til helt av den anarkistiske subkulturen i Paris: en martyr som hadde gitt sitt liv for saken. Da han ble ledet til guiljotinen klokken fire om morgenen den 21. mai, kom flere eldre anarkister for å bivåne. De ble synlig rørt av hans forsøk på å bevare fatningen (han rakk til og med å rope ‘leve anarkiet!’ før øksen falt), og enkelte beskrev senere i svulstige ordelag hvordan Henrys idéer ‘ikke kunne fjernes like lett som hodet hans.’ Den samtidige kunstkritikeren og anarkist-sympatisøren Félix Fénéon kommenterte at Henry’s handling hadde vært mer anarkistisk enn andre terroranslag, fordi den hadde rettet seg mot velgerne – disse var til syvende og sist mer skyldige enn de folkevalgte politikerne, påsto han.

Henry var nemlig langt fra alene om idéene sine. Retorikken hans tilhørte en voksende subkultur som flere av samtidens kjendiser assosierte seg mer eller mindre åpent med. Anarkistiske ledere tok avstand fra Henrys handlinger, men støttet hans ideologiske begrunnelser, og forklarte lignende handlinger ved å vise til sosial urettferdighet. Selv om få ville gjort det samme, så sang de mer enn gjerne hyllestsanger om bragden hans i Paris’ mer bortgjemte kaféer (som kan sammenlignes med bortgjemte nettforum i dag).

Definisjoner og dilemmaer

Likhetene mellom Joseph Émile Henrys og Anders Behring Breiviks handlinger, retorikk, og rettsaker er så åpenbare at det nesten ikke er til å tro at det er mer enn et århundre mellom dem. Noen forskjeller er det jo: én var ‘venstre-ekstrem’, den andre er ‘høyre-ekstrem’, men kanskje signalliserer dette bare hvor irrelevante slike merkelapper er. I Henrys tilfelle forsøkte forsvareren å få ham erkjent utilregnelig – i Breivik’s tilfelle tok aktoratet på seg denne oppgaven, kanskje med omtrent like mye hell. I skrivende stund gjenstår det å se.

Kanskje kan vi likevel lære noe av omstendighetene rundt Henrys rettsak og de spørsmålene man ble nødt til å ta stilling til, og dermed slippe å finne opp hjulet på nytt når vi skal reflektere over rettsaken mot Breivik og dens sosiale og politiske implikasjoner. Å lære av historien forklarer ikke det som uansett er uforklarlig. Men det holder oss kanskje unna noen blindspor når vi igjen skal definere hva som skal kjennetegne det norske samfunnet. Jeg vil peke på to sosiale og politiske dilemmaer som ble tydelige i kjølvannet av Henry-saken, som kanskje kan ha relevans for Breivik-saken. I begge tilfeller handler det om å definere grenser.

1. Hvor går grensen mellom moderate og ekstreme meninger og uttrykk?

På mange måter er Henrys opplevelse typisk i moderne samfunn: opplevelsen av å tilhøre en minoritet som ikke blir helt forstått; opplevelsen av å være mer eller mindre avskåret fra politiske avgjørelser; av at en annen gruppe har mer kontroll over sosiale goder; av å i stor grad være prisgitt andres avgjørelser. Dette er helt alminnelige opplevelser i demokratier, og de fleste av oss lever helt fint med det. Vi vet at vi må forholde oss til visse spilleregler i offentlige debatter, selv når vi ikke alltid er enig i spillereglene. Vi vet at hvis vi sier rett ut hva vi mener, så må vi regne med å måtte moderere oss når andre sier imot. Demokratiet handler om kompromisser – og de fleste av oss innrømmer, når vi får tenkt oss om, at slik bør det være. Henry hadde fått det for seg at innflytelse var forbeholdt bestemte klasser, og at andre hadde lettere tilgang til beslutningsprosessen enn ham selv. De fleste av oss har følt på det innimellom. Det er ingen tvil om at han virkelig følte seg som en representant for en stor gruppe likesinnede, og at det fantes mange som ‘forsto hva han mente’ selv om de ikke ville gått like langt.

Etter Henry-saken følte mange fremstående anarkister at de kunne gi åpent uttrykk for sine meninger, og likevel framstå som moderate sammenlignet med Henry. På mange måter er dette en helt alminnelig side av den demokratiske prosessen, kanskje spesielt etter 1880-årene, da massemediene begynte å bli en viktig del av den politiske prosessen. I dag får ofte interesseorganisasjoner gjennomslag for sine politiske forslag på følgende måte: en pressetalsmann kommer med en drastisk påstand, og gir dermed politikere mulighet til å bevege seg i samme retning, men med visse forbehold. Slik vinner alle litt. Organisasjonen får effektivt igjennom de endringene de hadde kalkulert med, men betaler en viss pris når det gjelder troverdighet. Politikeren får igjennom muligens upopulære vedtak han eller hun uansett ønsket seg, men fremstår – sammenlignet med interesseorganisasjonen – som reflektert og realpolitisk klok.

Dette er ikke galt i og for seg. Men voldshandlinger kan bli ekstreme versjoner av denne dynamikken. Sammenlignet med volden på Utøya fremstår grupperinger som tidligere ble sett som ekstreme som relativt moderate. Fremskrittspartiet er ett eksempel, men ikke engang etno-nasjonalistiske English Defence League vil nå ha noe å gjøre med Breiviks handlinger, selv om de uttaler at de ‘forstår hva han mener’. På den andre siden fører denne ‘moderasjonen’ til at det vil dannes nye undergrunnsfora hvor enda mer ekstreme synspunkter vil blomstre. Idet Fjordmann modererer seg mister han noen av sine disipler, og disse vil danne nye fora hvor de vil diskutere Fjordmanns ‘frafall’ og ytre enda mer ekstreme meninger.  Det er kanskje umulig å unngå en slik utvikling – men vi må være klar over den.

2. Hvor går grensene mellom psykiske lidelser, religiøs tro, og politisk/ideologisk overbevisning?

Henry hevdet hardnakket at han var motivert av en politisk ideologi, ikke religiøs overbevisning eller sinnslidelse. Den sekulære staten – sekulær som i betydningen nøytral i livssynsspørsmål – er fundert på at det faktisk er mulig å skille disse sfærene klart fra hverandre. Den skal være et nøytralt rom hvor alle disse kan finne sin plass, for å si det banalt, uten å komme i unødig konflikt med hverandre. Oppstår det konflikter, må staten løse dem, og da er definisjoner alfa og omega. Her oppstår problemene. Er en ideologi en ‘sekulær’ religion? Er sekulær nøytralitet i seg selv en ideologisk konstruksjon som faktisk favoriserer noen på bekostning av andre? Er religiøsitet en slags menneskelig ‘nødvendig’ irrasjonalitet som kan gi seg uttrykk på en rekke ulike måter – det være seg kirkekaffe, englebesøk, eller hyllest til totalitære regimer?

Et foreldrepar som nekter å gi blodoverføring til sitt døende barn – er deres avgjørelse motivert av ideologi, religion eller en psykisk lidelse? Her må staten ta en avgjørelse – det står bokstavelig talt om livet. For foreldrene blir det viktig å ikke bli erklært sinnssyke, slik at deres ståsted kan respekteres. Kaller de avgjørelsen ’religiøs’, kan de forsøke å hevde sin ’rett’ til slik overbevisning, men risikerer dermed at staten definerer utøvelsen av slik ’religion’ som irrelevant eller uakseptabel utenfor deres private sfære. Motpartene karrer til seg så mange begreper som mulig for å underbygge sin sak: rettigheter, rasjonalitet, normalitet, nøytralitet, flertall – begreper som kan tillegge vekt og innflytelse til de posisjonene som klarer å mobilisere dem. Men hvor skal grensene trekkes? Skal staten spørre jurister, psykiatere, teologer, eller andre fagfolk om eksperthjelp, og dermed depolitisere spørsmålet ved å overlate det til andre enn folkevalgte?

Når dommen i Breivik-saken faller denne sommeren blir disse grensene trukket nok en gang. Vi vil ha fått en klar uttalelse fra Oslo tingrett om hvor grensen går mellom sinnssykdom og ideologisk overbevisning, og mellom moderate og ekstreme meninger og uttrykk. Men dommen vil ikke være fasit.